Min verden blir aldri den samme etter å sett to verdener så uendelig fjerne fra hverandre. Et innblikk i fremtiden og mekanismene som styrer den. Absurditeter på randen av totalt forfall. Japanske asosiale menn i sin teknologiske vanvittige lekestue og kurdistanske flyktninger fanget i en grusom krig mellom David og Goliat.
Pygmelion som betrakter og forelsker seg i den perfekte kvinne, en skulptur og virtuell cybersex utført gjennom autentiske elastiske kvinnekropper. Flygende skilpadder i akopalyptiske spådommer. Fremtiden er nær. Fortiden nærmer seg.
Storm på storm, krig på krig, president på president, lammer oss i uvitenhet.
Vi lever sakte i jordens verden, nettopp fordi verden snurrer så fort. Vi lærer ikke. Makten rår. Opprøret må komme. Det vil dessverre aldri slå ut i full prakt. Ikke før du dør og oppdager at makten fortsatt vil råde. Om det er en gud, en natur eller om vi er våre forfedres eksperimenter. Vi er uansett underlegne, hvorfor oppfører vi oss da så uforskammelig overlegne. Vi er en lei utvekst av en stor misforståelse. Naturen spiller oss et puss, aldri kan vi leve i pakt med naturen. Nettopp fordi vi hele tiden må ødelegge noe for å bygge det opp igjen, om det er broer mellom kulturer eller over bratte daler.
Vi prøver hele tiden å skape den perfekte verden. Nå vil vi nok en gang bruke flere hundreår i en verden skapt av matamatiske formler. Virtuelle villedelser for et dyrisk instinkt. Det estetiske og åndelige vil aldri få sitt paradis på denne jord. Det vil hele tiden være en kamp om noe. Det ligger vår sjel nærmest, enten vi liker det eller elsker det. Alltid må det være noen flygende skilpadder for at mennesket skal være så fritt at det kan elske noe som ikke er.
Å bedra vil alltid være et ord med betydning
(En tankemyldring etter å ha sett Skilpadder kan fly og A perfect fake samme kveld på Bergen Internationale Film Festival – 2005)